Heljeprat: Når teknologien svikter
Nå slår jeg et slag for røyksignaler og gamle Nokiatelefoner.
Jeg skal være den aller første til å innrømme det. Livet mitt er bygget opp rundt duppeditter som sørger for at jeg ikke trenger å ta en eneste avgjørelse på egenhånd. Aktivitetsarmbåndet mitt rister når jeg har sittet for lenge stille. Netflix kommer med filmforslag til meg og den gamle Mercedesen min blinker som et middels stort tivoli om den skulle slumpe til og mangle et parkeringslys.
Krisestemning
Den største «hjelperen» av de alle er derimot min Samsung Galaxy. Jeg glemmer ikke dagen jeg så den i butikken. Rosa og skinnende lå den der og bare ventet på at jeg skulle straffe kontoen min ved å ta den med hjem. Etter den dagen var vi i et par måneder bestevenner. Mobilen min og jeg. Den sørget for at jeg kunne vandre rundt i et vakuum av regnbuer og enhjørninger mens den holdt orden på alle avtalene mine, vekket meg om morgenen og skreik ut veibeskrivelser mens jeg rattet rundt på norske landeveier. Innimellom så ringte den jammen meg også. Kunne det bli bedre?
Vel, lykken var derimot kortvarig. Min rosa livline bestemte seg etter kort tid for å gå ut i streik. Jeg skjønte at her måtte det eksperthjelp til og sendte den pent innpakket i bobleplast til verkstedet som skulle vekke den tilbake til live. Frem fra glemselen fant jeg frem min gamle bestevenn, en sort iPhone og lykken var stor når jeg innså at den fremdeles funket helt utmerket!
Kortvarig glede
Utmerket var kanskje å ta litt hardt i. Jeg husket plutselig hvorfor jeg kunne forsvare ovenfor kontoen min å ta med meg den rosa skjønnheten hjem fra butikken. Etter lang og tro tjeneste bestemte eplet seg for at innkomne anrop var ekstrautstyr den ikke orket å forholde seg til. Den gir nemlig sånn omtrent halvparten av de som ringer meg beskjed om at nummeret mitt ikke er i bruk. Telefonselgere slipper derimot alltid gjennom det kritiske nåløyet til tross for at jeg har reservert meg. Takkskarruha.
Etter noen uker med en veldig stille telefon plinget det inn en SMS om at den rosa ventet på posten. Full av iver rattet jeg og Mercedesen ned for å hente den. Gleden var derimot kortvarig når jeg slo den nyreparerte på og den fremdeles oppførte seg som et dovendyr i vinterdvale. Dagen etter gikk den i retur til verkstedet – med litt mindre bobleplast denne gangen.
Goodwill
Noen uker gikk og jeg ble stadig mer stresset over alle som lurte på om jeg hadde skiftet nummer. «Nei, har hatt samme nummeret i 15 år jeg. Det er bare mobilen min som ikke er så glad i å ta i mot anrop ser du, hehe…». Jeg løp derfor omtrent til butikken i ekstase når Samsungen igjen lå der og ventet på meg. Jeg er faktisk usikker på om jeg ble mest fortvila eller forbanna når jeg leste arbeidsbeskrivelsen som fulgte med i pakka, her gjengitt i forkortet versjon. «Vi kunne ikke finne noen feil på enheten og sender den derfor i retur uten kostnad på goodwill». Altså, atte hæ?
Nå, tre dager etter at den rosa kom tilbake i bruk kan jeg melde at verkstedmenneskene ikke har lagt mye goodwill i den sjekken. Den hakker, henger og funker litt sånn når den selv vil. Verkstedet får ikke fem stjerner av meg på Facebook for å si det sånn.
Gammel traver
Etter å ha stresset meg halvt i hel over teknologiens toppmodeller i flere måneder så har jeg herved gitt opp. Nå vurderer jeg seriøst å ta turen hjem til mamma og pappa i Telemark og hente frem den gamle Nokiaen fra steinalderen. Den funker garantert enda og er omtrent udødelig. Jeg mister muligheten til sånn cirka alt i hele verden, men etter hva jeg har forstått så klarte folk seg faktisk helt fint før Snapchat og Instagram. NAF har vist noen fine kartbøker og med litt flaks har pappa tatt vare på Store Norske leksikon.
Skulle jeg savne teknologien for mye så skal sikkert Mercedesen snart mangle et skiltlys. Ønsk meg lykke til!
