Heljeprat: Er du moralens vokter?

Hvem kan påberope seg å være moralens vokter i samfunnet vårt?

Jeg lar meg aldri slutte å overraske over hvor hatefulle og fordomsfulle vi ­mennesker kan være, særlig når vi kan skjule oss bak ­internettets sosiale medier.

Nasjonal hatkampanje
Sylvi Listhaug-dramaet engasjerte nordmenn fra alle politiske sider. Mens noen støtta Fremskrittspartiets ukronede ukorrekte politikers ytringer i media, tok andre avstand. Noen ble såra, andre ropte hurra. Kommentarene hagla uten sperrefilter. Hatske personlige angrep, drapstrusler og ufine kommentarer ble skrevet, lest og delt og kommentert på et nivå som kunne få hatten til å blåse av selv for ­Jørgen Hattemaker.

Tiggerhets
Samtidig som dramatikken i norsk ­politikk utspant seg på nasjonalt plan, kasta også arendalittene seg på en lokal debatt om en kjent tiggerfigur i Arendal. Saken om den rumenske tiggeren Remus i forrige AT-Helg, hvor han ­f­ortalte sin historie til avisa, skapte stort engasjement. Også her med hatske kommentarer, ­anklagelser og påstander, ofte uten empati og menneskelig forståelse. Jeg har ingen problem med å forstå at folk er kritiske og mistenksomme til tigger­miljøet. Det har vært skrevet opp og ned om organisert kriminalitet med påstander om at de eier alt fra flotte biler, dyre telefoner til en stor rikdom i hjemlandet. Når i tillegg den omtalte tiggeren har bilder på sin facebookprofil der han tilsynelatende framstår som en vellykka ung mann i Romania, ja da renner det over for Ola Nordmann. For hvorfor skal vi gi penger, vise medmenneskelighet eller kjøpe magasiner av en person som ser ut som en «normal» person når han ikke er på jobb?
I artikkelen om Remus har Arendals Tidende tatt høyde for at vi ikke har full oversikt over det kriminelle bildet, og at vi ikke kan garantere for at tiggerens påstander om sitt liv, er sanne.

Valg
Fakta er at Remus lever av å tigge i Norge, uansett hvordan han lever i hjem­landet. Han tjener til livets opphold av vår godvilje og hjertevarme for de svake i samfunnet. Han går gatelangs hver uke for å tjene til livets opphold. Han velger å komme til Norge for å leve som en tigger, i stedet for å bo med sin familie i hjemlandet. Med fare for å virke naiv, tenker jeg at få mennesker ville valgt dette livet om de hadde en større rikdom og masse penger fra før. Har han en iPhone sier du? Skal han dømmes av den grunn? Om han er den han sier, skal være usagt, om det skulle vise seg at han driver med krimi­nalitet i Norge, må han straffes på lik linje med andre kriminelle. Men vi har alle et valg, vi kan velge å gi en slant, eller vi kan la være. Vi kan velge å gi et smil, eller vi kan sparke en som ligger nede.

Uansett om du er tigger, narkoman, utskjelt politiker eller en helt vanlig borger. Vi er alle mennesker, og vi har alle en historie. Det betyr ikke at vi skal svelge alt rått, vi skal og vi bør være skeptiske, men noen ganger må vi likevel minnes på at bak en hver skjebne, finnes det en person med en historie. Når vi nå går inn i den stille uka før påske, er det lov å bruke tid på refleksjon. Hvem vil vi her på bjerget være, hvordan vil vi fremstå. Men vi må ikke være godtroende, er det mange som sier. Nei vi må ikke være det, men noen ganger bør vi se oss selv i speilet og spørre om det virkelig er slik vi vil være som menneske.

Forbilder
Jeg velger stort sett og ikke gi penger til tiggere, men jeg velger å gi et smil. Jeg velger å stoppe opp og prate med dem. Det betyr ikke at jeg stoler blindt på verken tiggere, narkomane, kriminelle mennesker eller ukorrekte politikere. Jeg tar heller det slaget i trynet hvis jeg skulle bli lurt.

Uansett om du hater tiggere, er en glad giver eller totalt likegyldig, så oppfordrer jeg alle til å bestrebe seg på god oppførsel, og være et godt forbilder for våre barn.