Heljeprat: Mandag på fredag

Noen dager er verre enn andre.

Det begynner så bra. Du våkner av alarmen, du slumrer den ikke, du biter tenna sammen og lar varme tær treffe iskaldt gulv. Beskyttet av nattetåke, klarer du akkurat å fiske ut noe fra klesskapet, før gåsehuden tar deg og du redder deg inn på varmekablene på badet. Så er du i gang.

Hastverk
Du har valgt helt feilt tøy til fireåringen. Det er minusgrader ute og ull innerst, men fireåringen går på tverke – enhjørninger i syntetisk paljett, takk. Du tar kampen, det tar tid. Vel på kjøkkenet klarer ikke seksåringen å velge hvilket pålegg som skal på til frokost eller niste, det blir gråt og fortvilelse av alt maset, vi ender opp med bare smør på skiva, bare smør på nista også, greit, smør er også mat. Klokka tikker ikke, den spurter, og du er allerede sen, og det er frost på frontruta. Du glemmer din egen niste, og når du har satt av den ene på skolen og den andre på barnehagen og gløtter på drivstoffmåleren, så oppdager du at du har også glemt lommeboka også. Du har ikke tid til å snu, du er sent ute.
Hei bil som ikke tør kjøre forbi syklist og ligger bak den i to kilometer.
Hei traktor som ikke benytter busslommen til å slippe køen forbi.
Endelig, 115 på E-18.
I bilen snakker radioen om ting som går ad undas i verden. Om de som ønsker og trenger et bedre liv, og som reiser fra det hjemmet de en gang elsket for å finne et nytt, men som ikke har husrom, og det bygges murer, i lovverk og i sement. Du prøver en annen kanal. Falske nyheter. Ny kanal. Klimaendringer, usikkerhet inn i en ny tid. Og du kjenner det stikker i sjela, her sitter du, i bilen din, og prioriterer tiden din feil, gjør du ikke? Du er sen til møtet også, fillern.

Tissetrengt
På møtet skjelver hånda av kaffekompensasjon, det som skjer når du drikker enda en kopp kaffe fordi du egentlig bare er litt kald og litt sulten. Genseren føles litt rar i halsen. Å ja, den er bak frem, der var visst lappen. Du sier ingenting, håper ingen ser på deg lenge nok til å merke hvor utilpass du ble. Huden klør i tørr vinterforakt. Du må egentlig tisse men du kan ikke gå, du var allerede for sen, du må sitte til møtet er over. Du hører ikke hva de snakker om, du tenker bare på genseren som er feil vei, og om blæra egentlig kan sprekke og hva som skjer om urin flyter utover i magen.

Endelig på toalettet. Du har litt hastverk, skal henge fra deg vinterkåpa, du kløner det til og ermet faller ned i toalettskåla. Nå har du har dovann på ullkåpa. Du leker at du håndhilser på sjefen, hei, takk for sist, jeg har dovann på ermet! Etterpå, når du står der og skyller i vasken og finner ut at håndtørkeren ikke funker og du har vått erme resten av dagen, er det ikke så morsomt lenger. På kontoret skal Windows oppdatere. Du sonderer matkilder i gangen i mellomtiden, det viktig å bruke tiden sin effektivt. Var det en kakebit fra fredagslunsjen du ikke rakk der borte? Hei kake. Dagen går, sukker og kaffe, du får mail om at det mangler betaling i barnehagen, «har du glemt noe», står det. Ja, tenker du, det skal du ta deg en bolle på at jeg har. Du får lyst på bolle.

Det lyser rødt på drivstofflampa i bilen på vei hjem, men kortet er fortsatt hjemme. Tenk om bensinstasjonen kunne ta vipps, tenker du, og hiver innpå alle de åtte pastillene som er igjen i esken i midtkonsollen. Nå har du mistet bestikkelsen du vil trenge til fireåringen under hentinga i barnehagen, men du må bare ha noe i magen så du ikke mister besinnelsen når ungene skal inn i bilen og ut av bilen og inn døra og du skal hjelpe med lekser og ødelagte leker og tegnesaker og nistebokser og trøste og smile og lage middag og spise den og rydde den vekk igjen på noe som virker som en usannsynlig kort mengde med minutter.
Du glemte forresten å si hei til din bedre halvdel.
Du har ikke husket å snu genseren din heller.

Endelig fredag
Når freden har senket seg og ungene er foran Barne-TV, er det butikken. Det er din tur, og dere er tomme for melk, seksåringen veltet det som var igjen i kartongen under kveldsmaten, forresten har dere ikke mer frokostblanding heller, og ungene spiste ikke noe av nista fordi brødet med frø var feil på alle måter. Bilen er kald igjen. Det er mørkt som i en sekk.
I butikken er pantemaskinen er full, og de har ikke sånn frokostblanding du trenger. Du ergrer deg over at du ikke har klart å få ungene til å spise brød med frø. Det er kø foran kassa. Du vil bare hjem. Av en eller annen grunn, så begynner du å grine til en klissete ballade fra -95 på veien hjem, og du ler mens du griner og tenker, det er effektivt å grine mens du gjør noe annet, da kaster du ikke bort tida på å sette deg ned og grine i alle fall.

Etter den sedvanlige kampen med ungene mellom overgangen fra skjermen via kveldsstellet til nattasang og nattakos, synker du ned i sofaen ved siden av en enorm haug med rent tøy som skulle vært brettet for lenge siden. Genseren føles så rar i halsen. Åh, du har fortsatt ikke snudd den! Du ser på din utvalgte voksenperson i livet, og dere ler litt, endelig, av genseren, jakkeermet med dovann, og haugen av tøy.
Utenfor døren går verden stille ad undas, men akkurat i kveld er tanken fortsatt til å leve med, for døra er lukket, og foran deres moderne leirbål synker dere ned i sofaen og glemmer tiden i trøsteprogrammer på verdensveven. Det fredag, endelig fredag, og er den en ting som er skikkelig sikkert her i verden, så er det at i morgen er det lørdag.

God helg!