Heljeprat: Mamma ser deg!
«Feirer med popcorn og ostepop til kvelds etter første scoring i fotballkamp!»
Meldingen lyste både mot meg og lyste opp i meg da jeg sjekket mobilen etter treningen. Jeg hadde nemlig skjødesløst forlatt fotballkampen til 8-åringen før den var ferdig for å rekke min egen dansetrening. Lønn som fortjent! Kun ett minutt etter at jeg forsvant fra sidelinjen og heiagjengen på Hisøy kunstgressbane, så scoret han som dagen før fortvilet over å aldri ha scoret et eneste mål siden han startet med fotball i august. Når det i tillegg, i følge faren, var et nydelig mål, kjentes det ekstra bittert å ikke være til stede. Spesielt siden jeg ikke hadde gått glipp av ett eneste sekund av hverken treningene eller kampene siden oppstarten.
Ser 24/7
Høsten er oppstarten av nye aktiviteter. Vi foreldre står på sidelinjen og ser på. Vi heier dem frem. Det er gøy å se på. Noen av oss har en så iboende trang til å se barna våre i aktivitet at vi står og kikker gjennom nøkkelhullet til danseklassen de er med på, for å få et lite glimt.
Men ikke alle.
– Jeg har ikke vært på en eneste trening til sønnen min siden han startet i 1.klasse. Nå går han i 4. Men han kommer hjem glad og fornøyd etter hver trening og ser ut til å trives, sier en venninne og lurer på om hun burde ha dårlig samvittighet for at hun ikke ser på treningen.
Skal vi la barna være litt i fred av og til? La dem holde på med sitt. Så kan vi få lov til å holde på med vårt. Det kan jo hende at vi klarer å finne på noe på egenhånd. Og for den saks skyld, ikke minst av hensyn til trenerne. Det må være passe slitsomt å ha foreldrerekken på sidelinjen hele tiden som iakttar deg som trener, tenker jeg. Noen som følger med på om du ser akkurat deres barns evner eller forbedringspotensiale.
Navlestrengbeskuende
Nei, sier Norges fotballforbunds egne foreldrevettregler. Her står det i klartekst at foreldre bør møte opp på både kamper og treninger. Bare de oppfører seg bra. Det var det da. Når entusiasmen og innlevelsen tar over, er det fort å glemme punktene i foreldrevettreglene. Er det innafor som mamma å rope til sønnen din, keeperen, under kampen at han må surre beina ut av målnettet når motstanderlaget nærmer seg farlig målet med ballen? Vil det ødelegge lagånden og legge for mye press på den enkelte spilleren? Det er mange gråsoner her. Jeg tolker det som greit. 8-åringer må av og til ha hjelp til å holde på fokuset. Men når skal vi slutte å følge dem? Jeg tenker også at det har litt å si hvor mange barn du har.
Slipper ikke barna
I Kina der ettbarnskulturen har regjert i mange år, har foreldrene litt vanskelig for å gi slipp på barna de har fulgt så tett i alle år. På et kinesisk universitet har de nå derfor innført en egen teltcamp for foreldrene på universitetsområdet, hvor bekymrede foreldre kan være der for sine nylig utflyttede 18-åringer. Så kan de gå til mamma og pappa når de trenger hjelp med å koke nudler. Og til å vaske klærne sine. Men hvor blir det da av den viktige prøve-og-feile-fasen som forvandler deg fra barn til voksen i løpet av første uka med sviddkokte nudler og krympet genser?
Hvem er denne foreldrecampen for egentlig? Foreldre eller barna?
De kinesiske foreldrene argumenterte for at dette ville gi barna en mer smertefri overgang fra å bo hjemme til å flytte for seg selv. Og de benytter samtidig anledningen til å lage noen regler for sine nyutflyttede barn – som ingen TV-spilling eller dating.
Jeg tenker at det er vel et eller annet som blir litt feil når mamma og pappa skal se hva du gjør og hvem du omgås når du er 18. Skal foreldrene feire deg med popcorn og ostepop til kvelds på studenthybelen din når du har fått A på eksamen? Foreldrevettreglene burde hatt med et punkt som sier når du skal slutte å se. Har du sett barnet i 18 år, burde de klare seg greit alene på studenthybelen.
