Heljeprat: Kommentarfelt til besvær

Det er lov å tenke seg om to ganger før man poster noe. Også i kommentarfelt på internett.

Da internett gjorde sitt inntog en gang for lenge, lenge siden opplevde vi mennesker en helt ny måte å kommunisere på. Vi fikk e-post, diverse forum, chattekanaler og ikke minst: Vi fikk tilgang til kommentarfelt.

Teori og praksis
Tanken bak kommentarfelt i for eksempel nettaviser er jo både vel og bra. Nå kunne Ola Nordmann diskutere innholdet i artikkelen til krampen tok dem. Kanskje man kunne utveksle meninger, skape engasjement rundt en sak og til og med lære noe?

Vel, det er vel ikke akkurat slik det ofte fungerer i praksis.

Jeg skal være den første til å innrømme det. En av mine største guilty pleasures siden jeg en gang for lenge siden oppdaget internett har vært kommentarfelt. Ikke fordi jeg er så himla aktiv der selv, men fordi jeg elsker å lese alt folk klarer å lire av seg. For det er ikke reint lite!

Hvorfor?
Ikke misforstå meg. Jeg liker en god debatt og jeg har ingenting i mot at folk ikke deler mine meninger. Kommentarfeltet kan være en god kanal for engasjement og meningsutveksling, men innimellom virker det som om det er fullstendig overtatt av kranglefanter og kverulanter. Ikke minst – de som bare leser overskriften på en artikkel og dermed mener at de vet alt som er å vite om temaet.

Etter å ha trålet meg gjennom et kommentarfelt sitter jeg ofte igjen med følelsen av at det hele er en konkurranse i å lire av seg mest mulig dritt. Tonen det diskuteres i er ofte ekstremt ufin og personangrep og sjikane er dagligdags. Når ble det greit å bedrive direkte mobbing på internett? Det verste er at mange er voksne mennesker med gode jobber. Ofte har de både familie og barn. Hvordan jeg vet det? Fordi de skriver under fult navn på Facebook og har en relativ åpen profil. Det kan det være verdt å tenke over.

Bakoversveis
Offentlige personer virker til å være fritt vilt i mange debatter. Bare fordi du mener noe offentlig betyr dermed ikke at folk står fritt til å bruke deg som målskive for all gørra nett trolla har et behov for å lire av seg. Finner jeg et kommentarfelt hvor artikkelen har temaet rampelys får jeg ofte bakoversveis av hva folk får seg til å skrive.

Det er mange år siden jeg sluttet å lese kommentarfelt på artikler jeg selv har skrevet. Jeg orker det bare ikke. At det jeg skriver skaper engasjement og debatt er jeg veldig glad for, men når det går over til direkte personangrep og trusler mot meg som person så er det ikke gøy lenger. Jeg har blitt kalt dum, ubrukelig, stygg, evneveik og det som verre er mer enn en gang. Jeg kommer nok aldri til å bli en stor samfunnsdebattant. Så tøff er jeg kort og greit ikke.

Nysgjerrig
Mange gjemmer seg bak utsagnet at vi har ytringsfrihet i Norge. Dette stemmer og denne er vi ufattelig glade for at vi har. Det betyr derimot ikke at vi har ytringsplikt ovenfor absolutt alt som faller ned i hodet på oss. Jeg har lest utsagn om at kommentarfelt er nettavisenes kloakk. At kampen om kommentarfeltet er tapt. Innimellom kan det virke som om dette dessverre er sannheten. At det er straffbart å skrive direkte sjikane og trusler på nettet virker det som om mange ikke har fått med seg.

Flere offentlige personer og samfunnsdebattanter har trukket seg tilbake fordi de ikke orker alt hatet. Jeg må si at de har min fulle forståelse – dessverre. Ofte lurer jeg på om nett trollene hadde turt å si det samme til disse menneskene om de møtte dem ansikt til ansikt? Er det lettere å være et troll gjemt bak et tastatur?

Vegas
Et ordtak sier: «What happens in Vegas, stays in Vegas». Dette kan enkelt skrives om til «Det som skjer på nettet, blir på nettet». Nemlig. De elektroniske sporene vi legger igjen kan dukke opp som kjerringa på julekvelden mange år senere. Jeg oppfordrer alle til å tenke seg om to ganger før man lirer av seg en kommentar. Ville du sagt dette høyt direkte til personen? Nei vel? Kanskje ikke man skal trykke på send denne gangen da.

Jeg vil avslutte med å si at det også finnes mange fine og ordentlige mennesker i kommentarfelt der ute. Jeg får tilbake litt av trua på menneskeheten når jeg ramler over både gode og lærerike debatter. Slike hvor folk er både uenige og krangler så busta fyker, uten at det går over til personangrep og trusler. Veldig mange der ute mestrer den kunsten med glans. Skal vi ta kommentarfeltet tilbake?