Heljeprat: Jeg har ønskelisten klar!
Det er noen få ting som ikke bør være så vanskelig å innfri for de aller fleste. Min ønskeliste for julen handler om en tydelig endring i enkeltes parkeringskompetanse og politisk kutyme i lokalpolitikken.
Med halvannen uke igjen til jul begynner julestresset å øke i takt med alt som ikke er gjort før den store dagen. Stresset betyr at både arendalitter og andre beveger seg lite sømløst rundt om i både sentrum og kjøpesentre. Miljøbevisste som vi er brukes bilen fra den ene butikken til den andre og tilbake igjen. Her om dagen var jeg innom ett av byens parkeringshus for å gjøre mine ærend i byen.
Å skjære
Og det slår nesten aldri feil. Eiere av enkelte bilmerker har en fascinerende evne til ikke å kunne plassere doningen synkront mellom de to hvite – og særdeles tydelige – oppmålte strekene. Jeg aner ikke hva det funderes på mellom øynene og verden hos oppsiktsvekkende mange bileiere av tyske, såkalte premium-merker. Disse eierne – som har alt av nymotens teknologi lett tilgjengelig ett lite fingertrykk unna – klarer altså kunststykket med å ødelegge to hele parkeringsplasser ved å parkere litt på skrå, litt for nær – og gjerne på – den ene hvite stripen. Det er påfallende at det er eiere av tysk kvalitet som ikke makter denne relativt enkle øvelsen. Hadde det vært gateparkering og lukeparkering med en Lada eller en gammel lastebil vi hadde snakket om, kunne jeg delvis forsvart praksisen. Men dette skjer altså inne i godt opplyste p-hus. Kan det være personlighetstrekk ved eiere av tyske premiumbiler? Eller er det angst for at babyen skal få lakkskader, bulk eller smuss på den alltid så velpolerte fasaden? Jeg vet ikke. Det skal sies at jeg kun har min egen lilla sofaforskning å lene meg på i dette spørsmålet, men se ekstra etter neste gang du er innom et av parkeringshusene i byen. Det er rett og slett fascinerende å se forskjellen med det blotte øye.
Uansett, mitt første julegaveønske er at teknologien faktisk tas i bruk når julen kjøres inn. For biler skal altså plasseres sånn cirka midt mellom de hvite strekene. Jeg ønsker lykke til.
Alle under en kam
Så til mitt andre juleønske. Vi skal til lokalpolitikkens verden. Sist lørdag presterte Agderposten å dra frem igjen SV-politiker Gjermund O. Bjørndahls liv på sosiale medier for n’te gang, denne gang med en leder. Lederen kom i kjølvannet av Erna Solbergs grep på egen Facebook-side om å stenge kommentarfeltet. Årsak: Manglende ressurser til å håndtere nettroll. I den forbindelse hadde leder av Arendal FrP, Andreas Arff en kommentar på siden om at Solberg snart måtte «begynn og oppfør deg som en statsminister som bryr seg og Norges ve og vel!!»
At Bjørndahl de siste årene har vært ekstremt lite heldig med noen av sine uttalelser er det vel liten tvil om, men at hans siste «offer» i saken var leder av Arendal FrP, Andreas Arff, er vel nesten bare komisk. At Bjørndahl har valgt å kalle ham for «pakk», for stå for SV-politikerens regning, men slike uttalelser er neppe gangbar valuta i et demokrati under stadig sterkere press. Tilbake til Arff. Han er ikke et offer, snarere tvert om. Det Arendal FrP og leder Arff bedriver av politisk kommunikasjon på Facebook er derimot en studie i dårlig kopiering av Sylvis Listhaugs kommunikasjon til hennes kjernevelgere. Skal dere prøve å kopiere hennes metode, så gjør det i det minste ordentlig og med litt sting – ikke så åpenlyst og lite troverdig som dere forsøker på. Uavhengig av hva man mener om Listhaugs metode, har den lokale FrP-ledelsen en lang vei å gå før det hele blir sofistikert. Den lokale FrP-metoden – som i praksis handler om å spre eder, galle, konspirasjoner og meninger uten for store doser argumentasjon, er bare et trist skue som gjør skade på demokratiets spilleregler og verdighet. Og neste gang noen av dere blir tatt med begge buksene nede; ikke påberop dere å si at det er ytret som privatperson. Er man leder, så er man leder. Det er derfor vi har ledere.
For å sitere Høyres Haagen Poppe i et innlegg i kjølvannet av Solberg-saken: «Kan Ikke alle roe ræga to hakk?». Oppfordringen bifalles. Demokratiet fortjener bedre. Mer er det egentlig ikke å si om saken.
Mitt – og antakelig mange med meg – har et solid juleønske om at anstendigheten kan finne sin plass gjennom hele det neste året som venter. Det er i alle fall lov å ønske seg dithen.
God, anstendig jul til alle som vil – også mellom de hvite strekene.
