Heljeprat: Hjelp, jeg er snart 50

Vi er inne i et helt nytt år, velkommen 2019, eller?

Det nye året for meg betyr rundt tall på bursdagskalenderen. Et halvt hundre år, 50 år, skal markeres i løpet av våren. Eller, om jeg får det som jeg vil, skal det helst forbigå i stillhet.

Gammel
Å fylle 50 år står for meg som ganske grusomt, sånn føles det for meg. Jeg gruer meg virkelig, helt på ekte, og det er ikke tull. Tanken på å bli 50 gjør nesten vondt inne i sjela, og det finnes ingen trøst i at andre som er passert 50 har det helt fint. Det å bli 30 og 40 var helt uproblematisk. Også det å bli 48 år var uproblematisk. Først da tallet bikka 49 begynte den mentale holdninga å endre seg. I år går jeg altså inn i rekken til 50-åringene, og jeg gruer meg til å si at jeg er 50. Det handler ikke om redselen for å dø, det er jeg ikke redd for. Det handler mer om det å bli gammel, det å ikke lenger være i den nederste delen av tallrekka mot hundre. Jeg vet at det å være 50 ikke ansees som gammelt i dag. Mange av mine venner har passert denne milepælen, og de er både unge og flotte i mine øyne, jeg ser ikke på dem som gamle.

Ifølge Statistisk Sentralbyrå er forventa levealder på kvinner 84 år, og jeg har kanskje 34 gode år igjen å leve. Går vi tilbake hundre år i tid var den forventa levealderen 25 år lavere enn den er i dag. For hundre år siden hadde jeg kanskje bare hatt ti år igjen å leve. Tall fra SSB sier også at det i 2017 døde 21.125 kvinner i Norge, 190 av dem var kvinner på 50 år.

Bare et tall
Alder er bare et tall, heter det. For noe tull! Alder er mye mer enn bare et tall. Jo eldre man blir, jo flere sanser mister vi, etter hvert. I desember var jeg i begravelse til min bestemor, som døde i en alder av 99,5 år. Hun hadde blitt hundre år i mai om hun hadde fått leve noen måneder til. Om jeg slekter på mors gener, så er sjansen for at jeg blir over snittalderen på 84 år, stor. Å bli så gammel er ikke noe ønske for meg. Min bestemor hadde et lengre liv enn de fleste. Hun oppnådde å få sju barn, 17 barnebarn, 36 oldebarn og tre tippoldebarn. Det står det respekt av. Likevel, de siste åra ønsket hun bare å dø, hun skrumpa inn, hørte dårlig og så dårlig. Matlysta forsvant, kroppen var utslitt, og da hun døde midt i desember var hun mett av dage. Hvil i fred, mormor.

I forrige uke intervjua jeg ei dame på 90 år som er full av livslyst og strutter av energi. Ei flott dame som på tross av alder fortsatt lever ut sin eventyrlyst. Ok, livet er ikke over ved 50, jeg ser det, men det er en mental sperre som jeg må gjennom. Men at alder bare er et tall, nei den må du lengre ut på landet med!

Nytt kapittel
Destruktive 50-årstanker er ikke unormalt, særlig ikke for kvinner, og heller ikke for menn. Jeg føyer meg inn i rekken av mange andre som gruer seg til å bli 50. Det skrives om det, og et kjapt googlesøk viser en rekke tips for «de over 50», for å holde seg unge. Men hvorfor er det så vanskelig for oss å akseptere at vi blir eldre? Hvorfor føles de to sifrene som en enorm omveltning i livet? Det er som å åpne et helt nytt kapittel i livet, et kapittel som kjennes skremmende, og avsluttende, akkurat nå. Jeg husker da jeg var yngre, da var mennesker på 50 steingamle. Jeg føler meg ikke steingammel, men jeg føler meg likevel eldre, både fysisk og mentalt. Joda, de små grå har begynt å vise seg for lengst, jeg trenger ikke lenger å kjøpe lyse striper i håret, de har blitt naturlige. Kiloene har også satt seg, det virker som de har bestemt seg for å bli, og jeg blir mer trøtt nå, enn før. «Deal with it» ville jeg sagt til andre, og nå sier jeg det til meg selv: «Deal with it», alternativet er tross alt verre!

Heldig
Jeg ønsker derfor 2019 velkommen. Jeg har mye å glede meg over. Jeg har to flotte barn som klarer seg bra i livet, og jeg har blitt bestemor. Jeg har en jobb som jeg elsker, og jeg får drive med musikk som hobby. Jeg har gode venner og bra helse, og jeg har en flott familie. Om skjebnen vil, så dukker kanskje også drømmeprinsen på sin hvite hest opp dette åre, hvem vet?
Lev livet, og godt nyttår!