Heljeprat: HAR DU TEGNA TISS?

Han ble sprut rød i ansiktet før et digert glis spredte seg i fjeset av avslørte at melketennene har møtt sine avløsere.

Det var et sånt smil som kan snakke for seg selv og helt tydelig sier «Hei. Jeg bare tester et par grenser jeg. Hva har du tenkt å gjøre nå».
Vi satt seks voksne rundt mens han tegna en tegning til hytteboka. Et smilefjes som etter hvert fikk rompe med bæsj og fis. Jeg satt og så på, og vi prata masse om æsjen og fisen, men den lille tissen snek seg inn på tegninga uten at jeg oppdaget det før ni-åringens kunstverk var på plass.

Det gikk ikke mange sekundene før det gikk opp for meg at jeg kunne reagert betraktelig bedre i den situasjonen. Å rope ut «Har du tegna tiss?!» er neppe nevnt som et eksempel til etterfølgelse i noen oppdragelsesbøker.

Dårlig
Jeg tok umiddelbart ganske kraftig selvkritikk på to punkt:
1. Min heseblesende reaksjon gjorde det selvfølgelig ufattelig gøy og spennende å tegne tiss, så nå kommer det trolig til å vanke tisser på både pennalhus og i kladdebøker fremover. Jeg beklager på det dypeste til både foreldre, lærere og foreldrene til resten av elevene i klassen. De kommer dessverre etter all sannsynlighet til å bli smittet av tiss-tegning-epidemien.
2. Tissen er mysterieomspunnet nok i seg selv for små barn, så vi voksne trenger i grunnen ikke å rope ut våre overraskede reaksjoner når de nærmer seg emnet. Det kan gjøre det vanskeligere å stille spørsmålene de lurer på i neste rekk, og vanskeligerer å ta opp spørsmål som handler om tiss og seksualitet.

Jeg tror ikke jeg kjenner en eneste forelder som ikke har hatt merkelige samtaler med barna sine om tissen. Her er noen av eksemplene jeg har hørt fra fjerne og nær, og jeg kan avsløre så meget at jeg selv er opphavet til ett av dem. «Kan jeg se?». «Kan den dingle?». «Du har vannmelomer, mens jeg har speilegg mamma». «Hvorfor går du med bleie mamma?». «Kan vi se på når dere sexer?». «Vi stakk en sprøyte i rumpene våre og da måtte vi vaske den med såpe og vann».

Kunnskap
For en tid tilbake var Stine Sofies Stiftelse innom Arendal, mens de rodde fra Grimstad til Arendal for å sette fokus på en bedre barndom uten vold og overgrep. En av sakene de ønsket fokus på var at barn må vite hva vold og overgrep er, og de inviterte barn om bord for undervisning om nettopp dette. Ære være dem for det!

Det å snakke med barn om sex er nokså lett, å snakke om grenser er en ganske annen ting. De fleste kan klare å legge flauheten til side og forklare hva kvinnenes tre hull er til, hvorfor mamma blør fra skjeden, hva som kommer ut av mannens tiss og hvorfor mamma og pappa gjør ting sammen som de ikke gjør med noen andre. Å takle de små situasjonene som kommer mot deg i raskere fart enn den nye motorveien til Tvedestrand er noe ganske annet. Jeg rekker ikke å tenke meg om før jeg roper ut et spørsmål om hvorfor ni-åringen har tegna en tiss. Mine fåfengte forsøk på å dekke over med å si at alle har tisser og det er helt vanlig fungerer liksom ikke etter den kræsj-kommentaren i starten. Det er ikke lett å vite hvordan man skal reagere når barnet kommer hjem fra skolen og sier at barna har kjent på tissen til hverandre. Å sette grenser for hvem som får lov å nærme seg barnets kjønnsorganer kan være utfordrende når bleier tross alt må skiftes i barnehagen, og når barnet kan trenge hjelp til å tørke seg på besøk hos andre.  

Når jeg tenker på hvordan jeg skal oppdra min egen sønn skal jeg alltid være tålmodig, forståelsesfull og forsøke å forstå barnets følelser. Og sånn vil jeg jo gjerne være mot barna rundt meg også. Det er bare så vanskelig å matche handlingene opp mot ambisjonene! Jeg har selv jobba som reporter i radioprogrammet Juntafil, og jeg har snakket om alt fra gjenbrukbar tampong til analskylling på lufta. Det som er knytta til sex, tiss og rumpe gjør meg sjelden flau, men holdninger og reaksjoner lærer man hele livet gjennom. Og selv vi som evner å snakke om tissen og sex uten å bli like røde i ansiktet som ni-åringen kan gå på en skikkelig blemme. Da liker jeg for min egen del å tenke på at hjernen ikke er ferdig utvikla før man bli 21 år gammel, og i ni-åringens tilfelle har jeg tolv gode år på å rette opp den lille skaden jeg gjorde. Et steg på veien kan jo være å ta opp denne heljepraten og tegningen i konfirmasjonstalen om et par år, da skal jeg jammen vise at åpenhet er gull!