Heljeprat: Er det lov å bli skuffa?
Lokale band, orkestre og korps er flinke til å invitere til konserter og forestillinger i Arendal kommune. Men er vi like flinke til å gå på hverandres arrangementer for å støtte opp?
Umiddelbart vil jeg si «Nei!».
Vi er ikke flinke nok til å gå på hverandres konserter. Vi forventer at andre skal syns at det vi selv holder på med er viktig nok til at de vil komme å høre på, men vi er for dårlige til å støtte opp når de samme andre inviterer til lignende arrangementer.
Sviende
Som kulturredaktør i lokalavisa og saksofonist i Arendal Big Band er jeg dypt forankra i byens kulturliv. Jeg er på mange konserter og forestillinger, flere enn de fleste andre jeg kjenner. Jeg forstår at du blir skuffa om jeg ikke stiller opp med kamera og journalistblokka på ditt arrangement. Følelsen av å ikke føle seg viktig nok til at avisa kommer svir. Jeg kan kjenne meg igjen i den samme skuffelsen hvis ingen gidder å komme å høre på bandets konserter.
Vi har en forventning
Se for deg ni-åringen fra kulturskolen som etter mangfoldige timer med øving endelig skal opptre foran et publikum. I salen sitter mamma og pappa, noen av kulturskolelærerne og noen du ikke kjenner. De andre kulturskoleelevene kom ikke. Setene står tomme. Eller se for deg et av de mange veterankorpsa vi har i kommunen. De inviterer til en storslått konsert og forventer godt besøk, særlig fra de andre korpsa i distriktet som har den samme musikkinteressen. Med forventningsfulle blikk ser de etter kjente ansikter i salen, noen som har kommet for å anerkjenne den jobben de har lagt i denne konserten. Stoltheten over den musikalske prestasjonen svinner bort i skuffelsen over at få, kanskje ingen, fra de andre korpsa kom for å høre på.
Ingen plikt
Hvis et korps har konsert, hvorfor kommer ikke medlemmene fra de andre korpsa for å høre på? Hvorfor går ikke DU på konsertene til de andre korpsa i byen? Handler det ikke om en gjensidig respekt? Er det lov å bli skuffa om du ikke selv er en av dem som støtter opp? Nå er det ikke sånn at selv om man er med på noe, så er man pliktig til å gå på alle andres tilstellinger. Jeg har ikke rett til å bli skuffa om ikke saksofonisten i det andre bandet kommer og hører akkurat på meg, fordi jeg spiller saksofon! Poenget mitt er at hvis du er en av dem som forventer å se andre korps- eller bandkollegaer blant publikum på din konsert, husk da at de kanskje tenker det samme om deg når ikke du kommer på deres konsert.
I god tro
Forrige uke ble den klassiske festivalen «Ung klassisk» arrangert med elleve konserter over fire dager i Arendal og i Kristiansand. En arena der unge musikere i alderen åtte år og oppover får mulighet til å fremføre det de har lært på en profesjonell scene. Torsdagens konsert der fjorårets unge solistprisvinner fikk spille med Kristiansand symfoniorkester sto i fare for å bli avlyst. Hvorfor? Jo fordi det nesten ikke var solgt billetter. Kostnadene med å hyre orkester og leie av kulturhuset blir vanskelig å forsvare, selv når arrangøren lever i troen på at kvaliteten er så bra at folk bør kjenne sin besøkelsestid. At skuffelsen er stor er forståelig. Men har vi lov til å klage?
Ansvarsfraskrivelse?
Arendal ble i fjor tildelt prisen for «Årets musikkommune» nettopp fordi vi har et bredt musikktilbud og stor aktivitet. Kommunen har et ansvar om å ta prisen på alvor og sørge for enda bedre tilrettelegging. Men hvilket ansvar har jeg, du og alle andre musikkinteresserte? Er det greit å sole oss i glansen av alle tilbudene og klappe seg selv på skuldra når vi får gjeve utmerkelser, uten og selv bidra? Om vi ønsker å beholde statusen som musikkommune må vi slutte å fraskrive oss ansvar, og heller begynne å ta hverandre på alvor.
