HELJEPRAT: Ein tanngard kan kje vara evig veit du
Ei krone her og ei krone der. Det blir penger av sånt.
Overskriften er fritt oversatt fra Stanley Jacobsens protestvise, «Skigardsvise», udødeliggjort på plate for 40 år siden. Året var 1976. Denne høsten, i øsende regnvær og flom, som fikk Langsæ-vannet til å gå over sine bredder mot slutten av oktober, ble det født en liten gutt. Sterke melketenner dukket opp. I voksen alder skulle han likevel bli en viktig inntektskilde for tannleger både her og der. En tanngard kan ikke vare evig, vet du. Selv ikke med både Trond Viggo og Flode, som pusset og susset i beste sendetid. Brus og godteri hadde langt større påvirkningskraft enn pedagogisk barne-TV.
Om det var hull eller ei er ikke godt å vite, men gutten fikk en lang rekke tenner boret opp av diverse skoletannleger gjennom hele grunnskolen. Jekslene ble fylt med koksgrå amalgam. Siste stikk tok den offentlige tannhelsetjenesten for noen år siden, da en feilstukket bedøvelse rammet en stakkars ung mann i 20-årene, som hadde tannverk og utsatte tannlegebesøket i det lengste. Nå måtte han selv betale for å tørre å smile fra øre til øre i offentligheten. Tannbudsjett står ikke høyt på prioriteringslisten med knappe studiemidler. Og enda mindre like etterpå når staten skal ha tilbake med renter.
Lammelsen fra det fryktinngytende siste stikket traff både hals og hode og varte i noen timer. Kanskje var det et komplott for å sikre fremtidige inntekter for private tannklinikker. Dyrt ble det i alle fall å trosse verk, mistenkelig ising og tannstein i tidlig voksen alder inntil det var umulig å leve med. Feilstikket ga tannlegeskrekk, og ingen som ikke har pedagogiske og terapeutiske evner får nærme seg den vordende 40-åringens tenner i dag.
Ei krone her og ei krone der har det blitt. Og noen rotfyllinger. Og en lang rekke boringer. Ei krone i dagens tannlegevaluta er verdt rundt fem og et halvt tusen kroner. Det blir penger av sånt. Et trettitall tusenlapper går han rundt med i munnen. En ganske holden mann, altså. Sånn i kjeften. Det står verre til med sparekontoen. Ingen fortalte den lille gutten da melketennene føyk at pengene fra tannfeen burde ha blitt satt i banken, som fremtidig tannhelsebuffer. En TSU-konto, tannhelsesparing for ungdom med skattefradrag, kan jo være lukrativt for bankene å innføre med myndighetenes velsignelse. Om ikke politikerne kommer seg selv i forkjøpet og klarer å enes om en tannhelsepolitikk som innrømmer at tennene er en del av kroppen.
Om et års tid. 11. september 2017 skal vi gå til urnene og stemme frem politikken vi vil skal styre landet de fire neste årene. Det blir nok en politisk blandings, som vi er vant med. Solberg-regjeringen har fått til mange ting, som segway, poker, proffboksing og «stått an av» gjennom smågodt-krigen i vinter, som presset prisene så lavt at tannleger landet over sikkert snurret borene i pur glede over alle hullene de må til med lappesakene på. Erna hadde neppe noe med den priskrigen å gjøre, selv om hun ble tatt på fersken med en stor bærepose godteri da forhandlingene, som dannet grunnlaget for dagens regjering, ble innledet i Nydalen i Oslo for tre år siden til høsten.
Partiprogrammene er nå i støpeskjeen foran neste års valg. Det partiet som klarer å få på plass en tannhelseordning finansiert av velferdsstaten kommer til å gå inn i historiebøkene. Det burde kunne skje fra 2017. Gratis trenger det ikke være, men å løse det med en liten tannskatt per munnhule landet over, vil gjøre at ei krone kan bli ei krone også på tannlegekontoret. Det blir stemmer av sånt.
