fbpx
Annonse:
Colourbox
Colourbox

Mens de miljøvennlige tuter seg frem i kollektivfeltet i sin fjonge el-bil på vei til flyplassen til enda en storbyferie med god mat og drue i glass, streiker ungdommen hver fredag på vegne av oss alle. Vi lever i paradoksets tidsalder – uten skam. God togtur!

I høst var jeg på kurs i Kristiansand, og som alle vet betyr det at bilen må lufte seg litt på E18. Dieselbilen snirklet seg frem og tilbake i to-felten. På vei tilbake la jeg merke til – som når bønder viser seg i byen og blir overrasket – interessante ting i den urbane sfære.
I kollektivfeltet suset en haug med Teslaer og Leaf forbi meg i retning Kjevik og flystripa. Det er for så vidt greit nok at de miljøvennlige bilene har fordeler, men det er en ting jeg aldri har forstått og eller kan forstå: Hvordan kan eiere av el-biler påberope seg å være miljøvennlige når de kjører bilen sin til en flyplass, for deretter å fly til en storby for å nyte livet?

Jeg kan ikke tenke meg en mer idiotisk kombinasjon, men hele konseptet sorterer neppe under konseptet «grønnar og rausar», som Trine Skei Grande og hennes partifeller dytter ut i det offentlige ordskiftet til det kjedsommelige.
Det er mulig det bare er meg som har tenkt på dette, men vi redder neppe verden av den jevne strøm av el-biler på vei til alskens storbyer. Det er i alle fall verdt en liten tanke på en helt vanlig fredag.

Så til dagens høydepunkt, kvinnedagen. De som går i tog – som faktisk ikke nøyer seg med å ytre et eller annet på Facebook for nettopp bare å ha ment noe, fortjener respekt. Man kan være enig eller uenig i paroler og budskap som løftes frem i togene land og strand rundt i dag, men folk som går i tog fortjener en respekt vi andre kanskje ikke fortjener. Å gå i tog er symbolsk, men det er likevel et aktivt engasjement som krever et valg.
En respekt fortjener også den etter hvert så mye omtalte svenske skoleeleven Greta Thunberg. For de uinformerte startet 16-åringen en bevegelse – uten at hun kunne forutse konsekvenser og engasjement – der hun skulket skolen helt frem til det svenske valget var over. Hun har inspirtert skoleelever over hele verden med sitt enkle budskap: «Vi barn gjør som oftest ikke det dere forteller oss at vi skal gjøre. Vi gjør som dere gjør. Og ettersom dere voksne blåser i min fremtid, gjør jeg det også. Jeg heter Greta og går i 9.klasse. og jeg skolestreiker for klimaet frem til valgdagen». Så det er kanskje feil å si at dette er å ha baller – på kvinnedagen. La gå. For det er kanskje klar tale som er eneste farbare vei. Det viste hun på FNs talerstol og blant finanseliten i Davos.

Rundt jul skulle også jeg slå et slag for både klima og miljø. Jeg klasket til og kjøpte en iskrem fra Kolonihagen i isdisken på Rema. Det lyste økologi og klimavennlighet av innpakningen, den nærmest ropte «save the world» av full hals. Jeg skulle gjøre et godt valg for mine barn og kloden ved å velge denne. Økologisk mat er jo bra, er jeg blitt fortalt. Da jeg kom så jeg at kumelka var fra en fisefin bondegård i Nederland (!). Ikke noe galt med nederlandske kuer, men hvis økologiske matvarer må flys fra Schipol til Krøgenes, kan det være jeg har misforstått kraftig om hva klima- og miljøkampen skal eller kan være. Den regningen får jeg ta.

Greta kan i alle fall si når hun ligger på dødsleiet: Det va’kke min skyld. Det er det ikke særlig mange av oss andre som kan gjøre, mens vi traller fornøyd på vei til flyplassen i en el-bil, med mål om franske spesialiteter og kvalitetstid om to små timer.

God helg – med eller uten biff, el-bil eller økologisk is fra Nederland.