HELJEPRAT: Den grønne regninga
For dieseldyra i distriktene kan det grønne skiftet gi mørkerøde tall i husholdningsbudsjettene. Den grønne regninga bør sendes til de som bor i de største byene.
Regjeringen står til knes i drivstoff. På den ene siden er regjeringspartiet Fremskrittspartiet skeptiske til å øke avgiftene på diesel og bensin, og kan gå med på noe ved samtidig å gi tilbake med den andre hånden. Regjeringens støtteparti Venstre er i Stortinget sugne på å skru avgiftene i taket for å få mange av oss til å la være å kjøre med fossilene våre.
Så sugne at Trine mer enn gjerne setter ut en snublefot som får Erna til å deise ned av statsministertaburetten, om hun ikke gjør som hun får beskjed om. Et slikt oljeglatt fall ender sannsynligvis bare med noen skrubbsår. Med litt bandasje og sårsalve holder nok bergenserinnen fast på rattet enda noen måneder i en eventuell blå og restartet regjering.
Det er noe som er riv, ruskende galt med tankegangen om å øke drivstoffavgiftene for hver og en norsk bilist. Vi som bor på landet, vi som bor på fjellet, vi som bor ved havet, vi som bor i en liten, mindre og til og med enda mindre by, risikerer å måtte ta en stor del av regninga for det populært kalt grønne skiftet. Kostnader og konsekvenser lastes over på hver enkelt lommebok uavhengig av hvor vi bor.
Forskjellen mellom å bo i store byer som eksempelvis Trondheim, Oslo, Stavanger, Bergen, Tromsø, Kristiansand og Fredrikstad og i mindre kommuner som Arendal, Grimstad, Tvedestrand, Vegårshei og for den dels skyld Karasjok i Finnmark eller Ål i Hallingdal er store. I de store byene finnes de godt betalte jobbene og de mange mulighetene. Selv om levekostnadene åpenbart på grunn av markedskreftene og boligpress er høyere i store byer enn i distriktene er flertallet på mange måter bedre økonomisk stilt. I tillegg har de kommunikasjonsmuligheter som ikke finnes så mange andre steder. De som bor her kan velge t-bane, tog, trikk, ferje og buss langt enklere enn i distriktene. De kan også kjøre elbil i større grad. Det er ikke så langt mellom stikkontaktene, slik det er i distriktene der folk som har valgt et roligere og mindre dressfylt liv bor, lever og komposterer matavfallet selv.
Ulempen ved å bo utaskjærs og i dalstroka innafor og samtidig å være avhengig en dieselbil eller to for å få hverdagslivets rutiner til å gå i hop er økonomisk stor. Den blir ikke mindre om en enda større del av husholdningsbudsjettet skal forsvinne ned i tanken og ut av eksospotta. Samtidig er det ikke dem som har valgt å bo utenfor de store byene som sørger for dårlig luftkvalitet i Bergen og er med på å hindre landet i å nå forpliktelsene i Paris-avtalen ved å kjøre med sine fossile kjøretøy. De som bor sentralt til vil like forbasket trolig sitte og stampe i bilkø på motorveiene i time etter time også etter et hopp i drivstoffutgiftene. Så da er vi like langt.
Regningen for drivstoffstuntet fra Trine bør fordeles etter befolkningstettheten. Der det er flest biler bør avgiftene skrus høyest. Der det er færre bør avgiftene være tilsvarende lavere. I sin tur kan det kanskje føre til at distriktene får flere innbyggere. Noen velger byene fordi det er der de kan få jobb tilpasset sin høye kompetanse. Et resultat av en differensiering av den grønne regninga kan bli flytting av ressurser, kompetansearbeidsplasser og gi bedre levekår i mange deler av landet. I Norge er vi tradisjonelt opptatt av at vi skal være så like og rettferdige, men å sende den grønne regninga til hele befolkningen er et lite steg i retning av å øke forskjellene ytterligere. Av og til kan man lure på om nasjonale politikere har fylt feil på tanken selv om de ennå ikke har skjært motoren.
