Heljeprat: De gode gamle dager… eller?

I en alder av 47 år kan jeg vel nå kalle min egen ungdomstid for «gode gamle dager». Men var egentlig alt bedre før? 

Å være tenåring har vel aldri vært lett. Jeg husker min egen tenåringsperiode som svært forvirrende og dramatisk, men jeg kom meg likevel sånn nogenlunde helskinnet gjennom. 

«Face to face»
Sosiale medier fantes ikke i «gamle dager». Internett var det ytterst få som hadde, i hvert fall på barne- og ungdomsskolen i min tid. De aller heldigste hadde kanskje en Commodore 64 med diskettlagring på 80-tallet. Tall fra SSB (Statistisk sentralbyrå) forteller at unge mennesker i dag bruker opp mot fire timer per dag på internett, utenom skolerelatert arbeid. Vi hadde heller ikke mobiltelefoner, de gjorde ikke sitt inntog på alvor før på 90-tallet, selv om den første håndholdte mobiltelefonen kom i 1986. Skulle vi avtale noe gjorde vi det på skolen, face to face, eller så gikk vi rett og slett hjem til folk og banka på døra. Var det veldig viktig så fikk vi lov til å bruke hustelefonen, men ikke i tide og utide. Vi slapp unna «likes» og «delinger». Vi slapp unna nett-trollene. Vi sendte i stedet lapper til hverandre i timene, og hvis vi ble tatt, ble det huskestue og melding hjem. Vi kjøpte musikk på kassetter, etter hvert på CD, og skulle vi se film så leide vi en boks og VHS-video på kiosken.

Smart liv
Vi som var ungdommer før mobiltelefonens tid må nok kanskje stikke fingeren i jorda og innse at verden har gått videre, den er i utvikling, og det er vi også. Jeg er på Facebook, Instagram og Snap, og vedgår at jeg føler meg naken hvis jeg glemmer smarttelefonen min hjemme. Hele livet mitt er der. Dagens ungdom er mer oppdatert enn det jeg noen gang kommer til å være, men det koster. En Iphone 6 koster nærmere 8 000 kroner. Snart skal den helst byttes ut i en Iphone 7, det samme gjelder Ipaden.

Hva skjedde med å gå?
Jeg føler også ofte at dagens unge har glemt hvordan det er å bruke beina, eller sykkelen. Ja de er spreke, de fleste trener en eller annen form for sport og går på helsestudio, og de er opptatt av sunt kosthold. Da skulle man virkelig tro at det å gå to kilometer for å komme til trening, skolen, eller andre mål, ikke skulle være noe problem. Men nei! De skal kjøres. De skal kjøres hit og dit, fram og tilbake, og skulle man komme i fare for slenge litt med leppa og poengtere at det er merkelig at så veltrent ungdom ikke kan GÅ, er det som å helle bensin på et bål. De er slitne må vi jo forstå…

I generasjoner
Joda, vi kan godt klage på late ungdommer som ikke orker noen ting. Det gjorde våre foreldre også, og helt sikkert generasjonen før der også, og det er helt normalt. Men, noe har likevel endret seg på veien. Folk generelt i dag, ikke bare ungdommer, forventer mer for mindre innsats. Ta husarbeid for eksempel, flere og flere betaler for vaskehjelp, vi er for slitne etter jobb til å holde vårt eget hus i orden. Vi jobber overtid, vi deler på ungene, og når vi har barnefri skal man helst være oversosial og drikke hvitvin av høye stetteglass, selv om man egentlig burde gjøre noe helt annet.

Tøffere i dag
Vi leser mye om presset de unge har. De skal være flinke på skolen, flinke i idrett og  A4 sosiale genier. Jentene skal være slanke, ha Kardashian-rumpe, ha langt glansfullt hår og prikkfri hud. Gutta skal ha sixpack og ha den riktige looken, ikke for myke og ikke for tøffe.  Vi leser om ungdom som sliter med angst og depresjoner fordi de ikke klarer å leve opp til krava. Flotte, vakre og flinke jenter og gutter som sliter med selvbilde fordi de prøver å oppnå det perfekte liv etter oppskrift fra Instagram og Facebook. Det er trist det. Jeg tror faktisk at det er mye vanskeligere å være ung i dag enn  på 80-tallet da jeg var ung. Jeg misunner virkelig ikke det enorme presset dagens unge har. Samtidig tenker jeg at vi også må slutte å sy puter under armene deres. Livet er ikke alltid rettferdig, alle møter på vanskeligheter og motgang, og det må selv dagens ungdommer lære å takle, uten å bli behandlet som skjørt porselen som kan gå i tusen knas.