Heljeprat: Alene hjemme
Endelig alenetid! TVen helt for meg selv, ingen som maser, stille i huset…
I de mest hektiske periodene med barn og ungdom i huset med tenåringskrangling og opprydningsarbeid er alt man ønsker seg litt stillhet og alenetid. Den tiden hvor barna forlater redet for å skape sitt eget liv, virker forlokkende, der og da.
Hverdagskaoset
Så kommer plutselig dagen. Etter snart 30 år med ansvar for barn og unge, er det kun bikkja og kattene som trenger oppmerksomheten min. Jeg nyter hvert et minutt i mitt eget selskap og zapper meg gjennom akkurat de kanalene på TV som jeg selv vil se. Middag for èn blir laget i all enkelhet, frokostkaffen nytes uten forstyrrelser og stillheten omfavner meg som et mykt pledd. Det er deilig å være alene hjemme, ingen som roter eller maser om klesvask, hva vi skal ha til middag eller andre små hverdagslige ting. Men etter å ha samlet opp nok overskuddsenergi gjennom egentid og egenpleie, kommer rastløsheten luskende. Plutselig går det opp for deg at du faktisk savner hverdagskaoset. Det å lage middag til flere enn én og de små trivielle hverdagsdiskusjonene som gjør at vi utfordrer hverandre, på godt og vondt.
Livets mange faser
Ungene har blitt voksne, vertfall i egne øyne. De er på vei til å skape deres egne liv, de skal lære av egne feil og de skal bygge nye relasjoner for fremtiden. Sønnen på snart 30 har gifta seg og fått barn. Ergo, jeg har blitt bestemor, avkommet har blitt pappa, og jeg har blitt svigermor. Dattera på 18 er ferdig på videregående skole og er i gang med nye eventyr, borte hjemmefra, ny skole og nye venner. Hun har en spennende framtid i møte med både gleder og sorger i livet fremover. Heldigvis kommer hun hjem i alle skoleferier, og jeg kan få noen å stelle for i en kort periode. For ja, det er det å ha noen å stelle for, noen å passe på, og ta vare på og dulle litt med, som gir verdi. Men ikke misforstå… det sosiale livet, hobbyer og venner står høyt i kurs, det har det alltid gjort. Musikk, lange kvelder med god mat og vin i festlig lag, konserter, en tur på byen og alt der er en naturlig del av den sosiale delen av livet, og er ikke minst en livsnødvendig viktighet av å kunne trives og utvikle seg, selv om man nærmer seg et halvt århundre i alder. Utelivet nytes til fulle og middagsbordet dekkes både til fem, ti og tolv til tider. For selv om man kjenner på savnet av å fylle huset med ungdommer, er det ikke ensomhet det er snakk om. Oppdagelsen over at det som man først skulle tro ville kjennes som en deilig frihet av å være sin egen herre i eget hjem, gir rom for refleksjoner. Alt har sin tid, og det er en kunst å lære seg å nyte livet i alle faser. Nå er det en helt ny fase i livet som man må lære seg å kjenne og beherske. I denne fasen handler det om å glede seg til barn og barnebarn kommer hjem på besøk, nyte kaoset for en kort stund, for så og igjen synke ned i godstolen og ta kontrollen over egen TV-tid.
