HELJEPRAT: Hva har vi å klage over?
Bildet av den lille jenta som sultet i hjel bare 35 dager har florert verden rundt. Nyhetsinnslaget da hun ble filmet dagen før hun døde bringer fram noen tankekors.
Midt i det verste regnværet som flommet over Aust-Agder fikk vi høre om Sahar Dofdaa. Alle klagene over det dårlige været ga en vond smak i munnen, for hva har vi her på berget i Norges land egentlig å klage over?
Været
Flommen var dramatisk for mange, særlig for de som måtte evakuere fra hus og hjem, eller for de som fikk bilene sine druknet. Å måtte padle fra egen grunn og gård i stedet for å ta buss eller bil fordi veien var oversvømt er ingen god opplevelse. Kjellere og industribygg som ble ødelagt har satt dype spor hos mange. Alt dette er grusomt nok for dem det gjelder er forståelig, la det ikke være tvil om det.
Stum gråt
Likevel, ting blir satt i perspektiv når vi ser bildene av dette lille barnet som mest av alt lignet på en liten gammel kone i sin dødsangst. For selv om vi her hjemme på berget mister hus og hjem på grunn av ekstremvær, blir vi ivaretatt, og forsikringa sørger for at vi får bygget nye hus og hjem. De fleste av oss slipper å sove ute, vi slipper å sulte, og vårt klagekor blir usmakelig sett i lys av situasjonen i de krigsherjede landa.
Da jeg satt hjemme i sofaen, med smågodt og et glass vin på bordet og så på nyhetene mens regnet bøtta ned på utsiden, fikk dette lille mennesket meg til å tenke. Tårene strømmet i medfølelse over den lille familien utenfor hovedstaden Damaskus i Syria. Bildene av Sahars stumme gråt, hennes utmattede kropp og de store øynene var hjerteskjærende. Tidligere på dagen rydda jeg i kjøleskapet og kasta restemat og pålegg som var gått ut på dato, og der og da fikk jeg en ekkel skamfølelse. Smågodtet ga plutselig ikke den samme gleden og rødvinen ga en ekkel smak av rustent blod i munnen. Her sitter vi i Norge og klager over trivielle ting som regnværet og kaster lass med mat, mens små nyfødte uskyldige barn dør av sult få timer unna oss.
Sterkt
Vi har sett det før, bilder av barn som sulter er ikke nytt for oss. Helt siden jeg var liten jente har vi sett bilder av fattige barn i Afrika, barn med utstående mage, store rennende øyne og fluer som klistrer seg til avmagrede kropper. Vi har grått medlidende tårer over disse barna. Likevel, bildet av den lille syriske babyen oppleves som ekstra sterkt. Kanskje fordi hun ligner mer på oss her hjemme, fordi vi opplever at det er nærmere.
Jeg blir sur hvis jeg er sulten, jeg spiser cirka hver fjerde time og har fire måltider om dagen. Jeg klager over at jeg sulten hvis magen rumler fordi den ikke har fått mat på noen timer, og frasen «jeg dør av sult» blir brukt av den jevne nordmann. Lille Sahar måtte lide seg gjennom 35 dager uten mat før hun til slutt måtte gi tapt…
Stor nød
I Syria lever over 400.000 mennesker i områder som er beleiret av Assad-regimets styrker. For disse menneskene er nøden stor, og det går verst utover barna. De mangler mat, vann og medisiner, og mange sulter i hjel. Vi har lest om to spedbarn som iløpet av den siste tiden har dødd av underernæring, det finnes antakeligvis mange flere. Sahar veide 1,9 kilo da hun døde 35 dager gammel, det er under normal fødselsvekt for en nyfødt baby.
Jeg er takknemlig for at jeg bor i Norge. Jeg er ikke rik, men jeg sulter ikke. Jeg har en varm seng, hus og hjem, jeg har alltid mat på bordet og kan forsørge barna mine. Tankene mine går de alle de hundretusener av mennesker som sulter og lider.
