Er det en menneskerett å ha bunad?

Bunaden altså! Nå har den skapt ville tilstander allerede mange dager før 17.mai. Jeg snakker om den ene dagen hvor fjortisen skal bestemme servietter, matrett og påkledning – altså deres egen konfirmasjon. Dagen de plutselig føler at verden går under om de ikke stiller i bunad. De har stått frem i avisene og sagt at du skaper sjokkartede tilstander uten bunad som konfirmasjonsantrekk. Og hva skjer da? Jo, da mener noen foreldre at om ikke alle har råd så skal ingen ha det. For det er vel ikke et alternativ å skille seg ut?

Alle andre får..

Når ble bunaden så pop? Eller handler det mer om å flashe penger? Det er i alle fall den beste fjortiskommentaren i kategorien «Jeg må ha det fordi alle andre har det”, for å få et plagg til 60.000 kroner. Det er kanskje derfor det aldri før er så mange konfirmanter med bunad. Foreldrenes frykt for at barna skal skille seg ut, har til og med hørt noen til å leie bunad for anledningen.  

Human-etisk forbund har også vurdert å ta bunadsproblematikken opp som pensum i etikk og moral-diskusjonene som en del av konfirmasjonsundervisningen. Om at det er lov å skille seg ut. At det er naturlig at det er forskjell på familier. Noen er rike, mens andre sliter litt mer med økonomien.

Ikke følg strømmen

Kjempebra mulighet til å snakke om at det er fullt lovlig å skille seg ut. Ikke bare lov, men også bra. At det å ikke følge strømmen, handler om å være individuell. At du tør å ta egne valg med rot i egne ønsker. At du tør å stå i mot presset.

Men det er ikke lett. Jeg har vært tenåring selv. Og jeg er nå mamma til to tenåringer som mener at jeg ikke skjønner noen ting når jeg setter foten ned til ”alle de andre har”-kravene. Det er da du må tørre å være en upopulær forelder. Det er gøyest å være populær. Dyrest også.

Stå i stormen

For å ikke gå personlig konk, må jeg tåle å stå i stormen og si at jeg gir blanke i om alle andre på deres alder i hele Norge får en Parasuit-jakke. Det forandrer ingenting. Jeg betaler ikke 10.000 kroner for et plagg. 

En del av det å vokse opp, er å lære den kjipe realiteten at det er forskjell på familier. Noen velger å kjøpe dyre klær, mens andre velger reiser. Noen har råd til begge deler, mens andre ikke har penger til hverken dyre klær eller feriereiser.

Er det en folkerett å være lik alle andre? Spør du en fjortis, er svaret mest sannsynlig ja. Men de har fortsatt litt å gå på når det gjelder å reflektere over livet, ulikheter og hva som egentlig kan kalles urettferdighet. De har heller ikke innsikt i en familieøkonomi og at det meste av lønningen til foreldrene går med til å betale regninger.

Klær eller ferie?

Når spørsmålet om å få nye dyre klær kommer, prøver jeg meg av og til på en kommentar om at de skal tenke på dem som ikke har råd til noe, men ser at det egentlig slår ut mitt eget argument om at de ikke skal sammenligne seg med andre familier. Hm..Kanskje jeg heller skal begynne å stille dem spørsmål om hva de vil velge bort for å få råd til dyre klær? Ferieturer? Gode kjøttmiddager? Risikoen er at de heller velger klær fremfor både ferie og gode middager med familien.

Gøy uten

På Saltrød, der jeg vokste opp, der var det greit sånn sett. Ingen stilte opp i bunad til konfirmasjonen sin. I alle fall ikke det jeg kan huske. Det var kun et par tanter i familien min som hadde på seg bunad, og jeg tenkte at det plagget angikk ikke meg. Jeg følte meg fin nok i den lysegule Cubus-dressjakken med oppbrett, og det lårkorte pliséskjørtet som hørte til. I stedet for bunad, fikk jeg penger til å reise en måned til England på språkreise. Endel billigere så klart, men så mye gøy kunne likevel aldri en bunad gitt meg.

17.mai

Så er det 17.mai. Jeg har fortsatt ikke fått meg bunad. Men jeg liker at andre har det. Det er fint å se på, og setter farge på toget og byen. Men jeg føler at jeg er med på fellesskapet like fullt selv om jeg ikke har på meg det samme som alle andre. Men så er jo jeg tross alt over 40 år da. Utdatert ifølge tenåringene. Helt greit. Så har jeg i alle fall penger til både is og lunsj på 17.mai.