En flyktning krysser mitt spor

 Jeg står foran huset i en gate jeg var i dagen før. Kikker til høyre og venstre. Går videre oppover gata. Det skulle være her?

Det var jo akkurat her jeg kjøpte egg i går? Hvorfor er det ikke åpent i dag? Jeg leter etter et skilt på den stengte døra. Ingenting. Ingen informasjon om åpningstid. Heller ingenting som sier noe om at det selges egg der. Ja, ja, så får jeg rusle hjem igjen. Uten egg til frokost. Uten noen ting. Det er tidlig på morgenen, og sola har allerede begynt å bli uholdbar varm. Jeg er den eneste som går på solsiden i gata. Svetten renner, og det er ikke bare den lyse huden som skiller meg ut som ny i byen. Jeg er nyinnflyttet for en stund på Cuba, i den lille landsbyen Santa Fe. Og synlig forvirret over et system jeg ikke skjønner noe av.

Følelsen av å ikke vite. Å ikke forstå. Følelsen begrenser deg. Den er altoppslukende. Du glemmer at du kan mye annet. Litt etter litt glemmer du hvem du egentlig er. Identiteten din blir stadig mer utvisket jo fler som har mening om hvem du er. Du er utlendingen. Ikke skribenten og journalisten. De andre bestemmer hvem du er. Du er hun som skal lære seg å snakke spansk. Den de kan le litt av siden du ikke skjønner alt. Siden du blander ord som likner på hverandre. Hun er den de må hjelpe med alt fra å ta på riktig neglelakk når du skal ut på byen. Hun som trenger hjelp til å finne ut hvor du handler grønnsaker. Den eneste oppgaven du har, i deres øyne, er å lære språket og kulturen. Å passe inn. Hun du var før, må du legge  på hylla for en stund. Det er ikke relevant nå. Slående kommentarer må vente. Språket sitter  ikke godt nok til det. Som cubaner ble jeg en mindre pratsom utgave av meg selv.

Mitt liv som innvandrer var kortvarig. Etter bare fire måneder kunne jeg dra hjem igjen. For andre er det for alltid. Et helt liv hvor identiteten din er skjult bak feilbruken av spor når du skal si spør, bla når du mener blå.  Men bak feilstilling av verb og ord som mangler, finnes et menneske som jobbet som  billedkunstner og lærer før han måtte flykte til en uviss fremtid i en helt annen del av verden. Det finnes en journalist som hadde en lovende karriere, helt til han ble drapstruet og måtte flykte gjennom flere land som ikke ville ha ham. Det finnes en 22-åring som liker å høre på Celiné Dion, men måtte rømme fra krigsherjede Eritrea etter at familien hans ble drept. For oss er de bare flyktninger. Asylsøkere. Vi behandler dem som en gruppe. Først kalte vi dem asylbølgen. Nå kaller vi dem asylkrisen.

Møt et menneske
Forrige lørdag arrangerte elevene ved Arendal Voksenopplæring Åpen dag på Eureka.  Arabiske, syriske, eritreiske, russiske, polske, amerikanske, sudanske, afghanske og thailandske personer lærer akkurat nå å bli norske i Arendal. De inviterte til samlingen for å  vise hvem de egentlig er. Jeg håper folk ser på dem som noe mer enn en flyktning som skal lære norsk. Eller en innvandrer som skal ta jobbene våre. Og så håper jeg de ikke mister identiteten sin på veien. Eller motet.