Det er tid for hellig krig
16. april våknet undertegnede opp fra vinterdvalen, med et bram og drønn bare denne kroppen kan. En av nasjonens største, kollektive traumer fant det for godt å melde sin ankomst.
Datoen er 16. april. Ungene hadde fått på tøy og sekk i rekordfart. Jeg var så fornøyd bare jeg kan være når klokken nærmer seg åtte på morgenen. Våren var i anmarsj og det så både lyst og lystig ut. Lykken varte ikke lenge.
Alt er lov
Der dukket den opp, helt uskyldig på en pyntestein. Den hadde også invitert med seg noen av sine beste venner. Jeg bråvåknet fra vinterdvalen, ble forbanna og jeg må innrømme at jeg en liten periode fikk stor forståelse for langsinte mennesker uten skrupler for hevn. Når denne gjengen dukker opp, er jeg den første til å innrømme at jeg blir en farlig, despotisk og langsint mann.
Jeg kommer aldri – aldri – til å tilgi den mannen eller kvinnen som importerte dette krypet fra Spania, via en blomsterkasse og videre til Molde på 80-tallet. Siden har den plaget en hel nasjon og stått bak flere avisreportasjer enn Anita Skorgan og Petter Northug til sammen.
Hva slags morderiske planer jeg produserte i mitt morgentrøtte hodet, i de kritiske minuttene fra gangen og bort til bilen, passer ikke i offentligheten. Morgenlykken min falt faktisk så mange hakk at jeg sporenstreks staket opp en ny kurs for det som skal bli en vår- og sommerkrig mine uvenner aldri har møtt på før. I slike tilfeller er sparekontoen, utholdenheten og kreativiteten utømmelig. Her koster hvert kryp, en bit av min mentale helse. Djevelskapen skal dø – riktignok skånsomt, men de skal dø. Alle midler er lov. Alle vennene skal dø. Det er hellig krig. Og jeg akter ikke å tape et eneste slag på slagmarken.
Tips
Det viktigste middelet for å være beredt for krigen er nøye, planlagt googling i kombinasjon med en rekke kortsiktige og langsiktige strategier. Det står ikke på antall råd og tips: øl, lettøl, melkekartonger, dyre feller, gift i alskens varianter, egen saks, malt-rester (fra ølbrygging, eksempelvis), å lure krypa til å utslette hverandre gjennom å utnytte deres kannibalske natur, gå på åpenbar egg-hunting i hagen med dieselkanna (for øvrig ikke helt innafor, rent moralsk overfor naturen) – og ikke minst hele lista med blomster og planter man ikke bør ha i nær omkrets av huset. Om ikke det skal være nok, har en kollega av meg tenkt frem en effektiv mordermaskin, som er satt sammen av en spikermatte plassert på skaft – et perfekt mordvåpen å bruke, når man eksempelvis går tur med den firbeinte. Min kollega er også forbanna.
Hva snakker vi om? Jo, vi snakker om et i-landsproblem av de helt sjeldne: brunsneglen – eller mordersneglen, Iberia-sneglen eller nordmenns store hageskrekk, om man vil.
Selv en vinter med langvarige kuldeperioder, har ikke gjort krypene immune mot å finne lykken og glede i min hage. Og skulle ikke det være nok, kom altså den første sneglen to uker tidligere enn i fjor. Det er til å grine av. Det er til å bli hissig av.
Krigen er så vidt i gang. Nå venter jeg på mine siste bestillinger med Nemaslug-mark. Det er vår. Eller hellig krig, om man vil. Jeg er bevæpnet til tennene. I bua har sneglesaksen fått egen hedersplass.
God jakt.