Dere trenger ikke å kartlegge gutten min, takk!

Han leverte kartleggingsprøven og smilte, tydeligvis strålende fornøyd med innsatsen. Men han hadde ikke svart på mer enn halvparten av oppgavene.

Vi sitter i samtale med minstemanns lærer. I en av de foreldremøtene hvor du i løpet av 20 minutter skal få høre hvordan førsteklassingen din har det på skolen – og tydeligvis også hvordan han presterer faglig.

– Men han er utrolig god til å leke. Han leker mesteparten av dagen. Det kan han holde på med veldig lenge.

Jeg kjenner smilet komme. Nå kommer det noe relevant.

Fantasi eller fakta
Fra å bli satt ut over at det faktisk foretas faglige målinger av 6-åringer i skolen i form av skriftlige kartleggingsprøver med stoppeklokke, kjenner jeg at læreren begynner å snakke om den gutten jeg kjenner. Han som elsker å gå inn i fantasi­leker. Løpe rundt. Klatre. Snakke med venner. Synge. Hoppe. Bygge Lego. Perle. Tegne. Men som synes nok er nok når han har sittet i 15 minutter med matte­leksene, og regnet de samme stykkene flere ganger. Han har tatt poenget. Hvem krever mer da? Utdanningsdirektoratet? Jo, for de vil nemlig måle. Teste. Se hvor flinke våre førsteklassinger er i pluss og minus. Om de holder et nivå som kan måle seg med resten av Europa.

Teller og teller…
Byråkratene vil ha svar på om barna klarer pluss og minus og telle tallinjer, mens stoppeklokka tikker nedover til null. De sier de vil fange opp om noen barn trenger ekstra ressurser i fagene. Men de målbare testene har i stedet ført til at skolene i hele landet øver til denne prøven i frykt for å få et dårlig faglig rykte.

Utdanningsdirektoratet kjenner ikke min 6-åring. Han som bryr seg katta om han ikke regner ferdig mattesiden når stoppeklokka til læreren ringer. Kanskje kunne han regnestykket, og lot derfor være å gjøre det? Kanskje kunne han det ikke? Eller begynte han å tenke på en morsom lek som han ville gjøre i ­friminuttet etterpå, og så ringte stoppeklokka, og alle måtte bla videre til neste side?

Minuspoeng for tegning
Jeg kjenner jeg protesterer inni meg. Jeg ser også på læreren at hun virker ­ukomfortabel når hun blir pålagt å ­snakke om 6-åringers faglige prestasjoner. Jeg ser at hun prøver å antyde at det kanskje ikke er en helt rettferdig måling av faglige ferdigheter når du er så liten at du ikke skjønner at du blir målt.

Kanskje forstår ikke barna at om du ­hopper over en side i målprøven, så vil du rykke ned på skalaen. At om du tegner et mesterverk av et romvesen på oppgavesiden hvor du skal trekke fra to epler i kurven på ti, så får du minuspoeng om du tegner at romvesenet spiser opp disse to eplene.

Du scorer heller ingen ekstrapoeng når du finner frem motet og spør en ny klassekamerat om han vil leke med deg. At du stolt lærer deg sangleksen «Morgendagens Søsken» på tre minutter, får du heller ingen uttelling for på kartleggingsprøven.

Skape vinnere og tapere
At seks-åringer i det hele tatt blir målt på den måten det blir gjort i kartleggings­prøvene, er underlig. Jeg trodde målet med første trinn var å lære seg skole­rutiner, sosialisering med medelever og å holde orden i pennalhuset. Ikke å skape vinnere og tapere i mattetimen. Eller at alle skulle klare samme regnestykke på like kort tid.

At mange førsteklassinger ikke er modne for å sitte stille i et klasserom flere timer om dagen, trenger du ikke bruke mer enn en halv dag for å se. Når flere av førsteklassingene i samme klasse tar med seg hørselsvern til timen, er det kanskje et tegn på at situasjonen ikke fungerer ­optimalt. Verken for læreren eller elevene. Alle som har hatt en seks – eller syv årsbursdag i huset, vet at etter ti minutter ved bordet, skjer det en metamorfose med enkelte av gjestene. Eller bursdagsbarnet. Det er noe som spesielt skjer i møtet mellom små gutter og et bord.

Læring på tur
Vi ble fortalt at førsteklassingene ikke skulle sitte ved pulter i flere timer om dagen. Praksis er ofte ikke i tråd med teori. Når lærerressursene uteblir, og klassene blir altfor store, blir det ofte lettest å kjøre tradisjonell klasseromstil.

Debatten lever videre på facebooksider. En lærer har kommentert at hun føler seg lurt. At hun gikk med på noe hun trodde på, den gang da 6-åringene skulle inn i skolen, men ikke ved pultene. Etter noen år var løftene glemt. Borte var leken, og inn kom læring og tester.

Jeg er ikke imot læring. Det er ­viktig. Hele livet. Men læring kan skje på mange måter. Til og med på tur i ­skogen. ­Heldigvis har de en utedag i løpet av skoleuka hvor de er på tur hele dagen. Den dagen måler kanskje mye mer enn kartleggingsprøven. I alle fall måler den hvem barnet er.