– De fleste gidder ikke engang å finne en søppeldunk!
Mannen som sørger for at sentrumsgatene i Arendal er rene og frie for søppel er tydelig irritert når jeg spør om jeg kan få lov til å kaste en brukt bleie i søppelposen på stativet han har med seg rundt på søppelrydderunden.
Vi befinner oss midt på parkeringsplassen i Kittelsbukt og jeg har fått den noe utakknemlige oppgaven med å kvitte meg med bæsjebleia til det seks måneder gamle tantebarnet. Jeg får ikke øye på noen søppeldunk, men kommunens utsendte ryddemann er på plass. Jeg spør pent om jeg kan få lov til å kaste bleia hos ham. Selv om tonen er litt krass er det ikke meg han er irritert på. Han forteller at han stadig finner bleier fra travle småbarnsforeldre som har skiftet på poden før de setter seg inn i bilen, men at mange ikke gidder å finne nærmeste søppeldunk eller ta bleia med seg i bilen. De sparker heller bare «dritten» inn under bilen og lar den bli en annens problem. Hva som skjer når en ny bil kommer og parkerer oppå bleia er ikke vanskelig å forestille seg.
Hvor kommer disse dårlige holdningene fra?
Godt oppdratt
I disse dager rulles et helt nytt søppelsorteringssystem ut til alle arendalske husstander. De tette plastdunkene erstatter de 18 år gamle søppelsorteringsskapene som brakte kildesortering til Arendal. I en myndig mannsalder har altså vi arendalitter blitt opplært til tenke miljø i det daglige. Likevel tillater de som oppdrar fremtiden vår seg å kaste bleiene rett ned på bakken.
Trofaste lesere av Arendals Tidende vil huske at vi tidligere i høst dro ut på Bjellanstrand for å se hvor mye marint søppel som samler seg i skjærgården. En rapport om søppel i sjøen fra miljøorganisasjonen Grid anslår at omtrent 86 millioner tonn plastikk har endt opp i sjøen siden plastproduksjonen startet på 50-tallet, dette kan utgjøre en alvorlig trussel for livet i havet. Dersom mikroorganismer, fisker og pattedyr fra sjøen føles for fjernt til å bry seg om, bør i det minste situasjonens alvor gå opp for folk når man får vite at giftstoffer fra plast kan smittes over til oss mennesker når vi spiser fisk, musling og blåskjell.
Bleiene småbarnsforeldre slipper rett ned på bakken eller sjokoladepapiret hvermansen glipper ut av hendene og ikke gidder å plukke opp er små bidrag til den alvorlige forsøplingssituasjonen i verden.
Drittsigg
«Tenk hvis noe var galt med motoren min og jeg hadde diesel dryppende fra bilen» tenker jeg ofte når jeg ser at sjåføren i bilen foran meg kaster en sigarettstump ut av vinduet. Kanskje actionscenen fra de mange hollywoodfilmene jeg har konsumert har gjort et litt for sterkt inntrykk. Jeg ser nok James Bond på høylys dag. Mer alvorlig er omfanget av disse stumpene som kastes ut i sjøen. Det er nærmest umulig å regne seg frem til hvor mange stumper som finner veien ut i naturen hver dag, men regnestykket er nok ikke hyggelig.
Bystyret i Arendal har gitt parkeringsvaktene myndighet til å skrive ut bot dersom de ser noen kaste søppel på gata. I disse dager diskuteres det om bompenger rundt byene i fylket vårt skal innføres for å tvinge flere til å velge miljøvennlige sykler og busser heller enn privatbiler. Er vi så enkle og egoistiske at det kun er når det offentlige treffer tiltak som rammer oss i hverdagen at vi er villige til å endre rutinene våre? Holder det ikke å tenke på hvordan våre handlinger påvirker andre og kloden vår. Travle småbarnsforeldre og siggende bilister får meg til å begynne å lure.
