HELJEPRAT: Action-mamma eller pyse?
-Pyse!!
Ropet gjallet etter meg ned dalsidene der jeg rant så horisontalt jeg kunne nedover og bortover skaresnøen. Ropet kom fra min egen sønn. Han som en gang måtte stå mellom skia mine selv ned de slakeste bakkene, har nå blitt en action-helt i friluft. Han har det ikke fra meg.
Dette var i vinter. Nå er det sommer. Det betyr at enda en friluftsutfordring står for tur – stisykling over stein og stubber og nedover bratte heng.. For en som er mest vant til rolig by-sykling, gir stisykling en blandet følelse av skrekk, glede og overraskelse over å ha overlevd. Men en guttemamma må oppdras. Et blikk på både sønnene mine og faren deres får meg til å undre på om action-genet er medfødt eller noe vi kan trene opp. Der jeg har et dypt konsentrert og bekymret uttrykk, er de et eneste stort glis.
Prøver å være tøff…
– Jeg skal i alle fall ikke falle av den sykkelen?
25 voksne stisyklister er på helgetur til Canvas hotell langt inni Nissedals skoger. Nesten halvparten av oss er ferske i stisykling. Blant de ferske er det et par våghalser og resten har konsekvenstankegangen godt fremme i pannelappen. Jeg tilhører uten tvil den siste kategorien. I godt selskap med hun som overhodet ikke har tenkt å brekke håndleddene på denne turen. I motsetning til henne har jeg gjort dette før. Faktisk er det femte gangen. Men jeg later som jeg er nybegynner, siden det er det tryggeste.
Forrige gang jeg satt på en fulldempet stisykkel, endte jeg opp med å ikke kunne snu nakken i en uke etter å ha landet på hodet. Det skal jeg ikke gjøre nå.
Nå skal jeg tilbringe en hel helg med å fly oppover og nedover smale stier med hjertet i halsen og med teknikken inne.
– Ikke tenk!
– Du må bare ikke tenke. Bare sette utfor.
Rådene fra min kjære er lett å si for en som er vokst opp med å krosse rundt i Hisøys skoger og øve på å hoppe av sykkelen i fart like før den treffer fjellveggen. Han har vært actionhelt siden han ble født. Jeg har derimot en medfødt skepsis til fysiske utskeielser, og vil gjerne prøve litt forsiktig før jeg eventuelt gir gass. Frykten trykker inn bremsene. Hvorfor er det sånn?
Testosteron til gutter og menn hemmer konsekvenstenking, gir mindre frykt, og forklarer delvis hvorfor de er tøffere i enkelte situasjoner. Mens hjernen min roper fare, gjør testosteronet mennene mer vågale.
Arvelig belastet
Jeg tenker at fryktfølelse er delvis medfødt og delvis tillært. Jeg gjør derfor hva jeg kan for å ikke plante mer frykt i guttene mine enn det de måtte ha vært født med. Faren deres, som blir 10 år igjen når han sitter på en sykkel eller står på ski i bakken, og ikke nøler med å ta utfordringen om å prøve en baklengs salto fra båten, bidrar sterkt til balansen her. Klatrer de høyt i et tre, roper jeg at de er flinke. Jeg kan ikke huske at jeg har hatt behov for å klatre spesielt høyt opp i et tre noen gang.
– Se fremover og ikke se på hindringene. Da treffer du dem, råder guiden.
Sant nok. Her er det ikke tid til å tenke. Selv om varsellampene for fare blinker vilt i hodet mitt, er det ingen vits i å nøle. Fokuserer du på hindringen, kommer du ikke forbi uten å treffe den. Der du har blikket, går også sykkelen. Egentlig som alt annet i livet. Tenker du for mye på problemet og ikke utveien, henger du deg opp.
Ut av komfortsonen – og inn igjen
Å begynne med nye ting som virker skumle, er bra for å komme seg ut av komfortsonen innimellom. I Barbu park møtte jeg en mamma som nettopp hadde begynt å lære seg å stå på skateboard, fordi hun fikk ikke samme adrenalinkick noen andre steder enn på brettet. Selv om hun synes det også er kjempeskummelt. Heia henne! Jeg vil også være tøff mamma. Helst uten å skade meg.
Etter helgen på stisykkel erfarte jeg tre ting:
- Du dør ikke selv om du gjør skumle ting.
- Skummelt er også gøy. I alle fall etterpå.
- Du må utfordre deg selv for å få den gode mestringsfølelsen.
Men denne helgen skal jeg ikke bevege meg et skritt utenfor komfortsonen, der jeg har planer om å ligge flatet ut på et varmt svaberg. Ha en fin sommerhelg!
