fbpx
skip to Main Content
Illustrasjon: Colorbox

Å kommunisere er jammen ikke ­enkel business. Ring dyre­parken for råd!

Hva har Hove-saken, Arbeiderpartiets nasjonale nedoverbakke og Arendal Frp sin interne krig for åpen scene til felles? En manglende evne til å gjøre seg forstått.

Da Hove-saken slo ned som en bombe i fjor, ble det mye ståhei og styr. En rotete, lukket og en åpenbart ansvarsfraskrivende prosess fra politikerne – sammen med Canvas Hoves manglende evne til å ­kommunisere de gode intensjonene om å gi overnattings- og fritids­glede til nær og fjern, er nesten et studie i seg selv. La oss – for kommunikasjonens skyld – se bort fra Jan Fastings mulige og påståtte dobbeltrolle i anbuds­prosessen, prosessen campingfolket ble utsatt for, at jurt-byen ser ut som om Heimevernet har glemt telta etter en storbrann, og det evige spørsmålet hvorvidt det å tjene penger med fellesområder som utgangs­punkt, er fint for folk og fe, eller et knefall for ledige penger på jakt etter nye profittmarkeder – også kalt kapitalisme eller den intetsigende luftbobla: «vekst og optimisme», hvis første har bidratt sterkt til at kloden i praksis brenner og damper opp.

Edelt
Tilbake til saken: Da offentligheten ble kjent med at Canvas Hove hadde vunnet anbudet om leie av området, som i årtier har vært kjent som Hove Camping, brøt et språklig helvete løs i sosiale medier. Skissene for hvordan området skulle transformeres til en reiselivsdestinasjon, med både nasjonale og internasjonale kunder i målgruppen, var bensinen. Private trehytter med utleieklausul på offentlig grunn var ett av temaene som fikk fart på bålet. Ett annet tema var hvorvidt turgåere fortsatt kunne bruke folkestien som tidligere. Et annet er hvorvidt det gamle campingområdet ville bli privatisert eller ei. Spørsmålene var mange. Det var rotete og det var så uklart kun farvannet utenfor Hove kan være i storm styrke. Kritikken var naturligvis heftig. De mest ivrige dannet egen liste til det kommende valget. La meg uttrykke meg i klartekst: Det er intet som er så edelt som å kjempe sin – eller vår felles sak, men hvorfor i alle dager skulle dere blande inn kampsaken «Vafler til folket på Hove», som en del av deres kommunikasjons­strategi? Vel, jeg og mange turgåere med meg er sikkert glad i vafler som en del av søndagsritualet, men jeg mener å huske at den forrige restauranten på stedet serverte hamburger i ren gatekjøkken-stil som spesialitet. Som kjent er ingenting mer norsk enn en saftig børger eller en amerikansk waffel? Nysgjerrig som jeg er, tok jeg en titt på menyen i den nye restauranten. Her er det fisk å få! Så vidt meg bekjent grenser Hove-området til havet. Det er vel svar nok. Det er faktisk lov å gi kred der kred’en hører hjemme.

Dyreparken
Canvas Hove har et forrykende konsept, men for folk flest var det meste uklart helt fra hoppkanten. Det er småfascinerende hvordan Canvas sin ­kommunikasjon har prestert å komme på etterskudd fra første dag. Skissene som ble presentert i Agderposten var uklare, de ga ikke svar på åpenbare bekymringer og spørsmål. De fikk også frem folkedypets aversjon mot det mest provoserende mange kan tenke seg: en snikprivatisering av vår felles arv og eie.
Når selskapet i tillegg hadde ansatt en kommunikasjons­rådgiver, er det nesten ikke til å tro at en oversiktlig – det ligger i navnet – oversiktsskisse ikke ble presentert for menigmann.
Selv ble jeg stresset hvorvidt folkestien skulle kludres med. Det var ikke mulig å få svar i støyen. Derfor kunne et besøk til Dyreparken gitt gode resultater. Her kunne man ha snikkopiert Dyreparkens utmerkede illustrasjonskart – med Sabeltanns verden, Abra havn, Julius’ område, Badeland, Kutoppen og alt det andre så sirlig plassert at 5-åringer elegant finner frem. Det ville antakelig ha vært gull for debatten, forståelsen og ikke minst for folkehelsa. På Hove var skissene så uklare at det ble flere spørsmål enn svar. Mens de fleste svarene nå er gitt, venter vi på en ny regulerings­plan – forhåpentligvis ikke styrt av populisme, men av ansvarlige politikere med åpenhet i ryggmargs­refleksen. Moralen må vel bli at man ikke går i krigen uten en plan. Gi folket litt opium, så går det så greit atte. Her ble det ikke engang vafler å spore.

Israel!
Det er flere som har ryggmarksrefleks om dagen. I Arendal FrP svinger det som vanlig med intern partikrig mellom de to fløyene for åpen scene. Det er bare en ting jeg ikke helt klarer å se skal gavne partiet her i Arendal: Hvorfor brukes den offisielle Facebook-siden som talerør for deling av saker – med lokale kommentarer – fra Resett, Document.no og andre innvandrerkritiske nettsteder, samt noen sidespor om Israel-konflikten, bompenge-spørsmålet i landets storbyer, islamofobi og kvasi-debatten om ytringsfrihet? Foruten eiendomsskatt og bompenge-spørsmålet i storbyene, er det få – eller nesten ingen innlegg som handler om lokale forhold. Jeg er ingen valgforsker, men jeg tror de fleste som legger en stemmeseddel i urna på valgdagen stort sett er mest interessert i hva de lokale partiene ønsker å gjøre nettopp her vi bor. Her har Arendal FrPs kommunikasjons­strategi et forbedringspotensial. Mens det i skrivende stund pøses det på med innlegg etter samme lest, sitter ordførerkandidat Anders Kylland i Austre Moland og lurer på hva som gikk galt. På Hisøy sitter Høyres kandidat Geir Fredrik Sissener og lurer på hvilke venner han kan menge seg med etter valget. Jeg skal like å se Høyre finne frem til Arendal Frp på valgnatta uten å finne frem en konservativ klesklype til nesebruk. I det minste skal det en god dose kommunikasjon til for å lande et samarbeid.

Selv om Arendal Arbeiderparti neppe gjør et like godt valg som ved forrige kommunevalg, har partiet og resten av posisjonen levert som lovet. Foruten ny skole på Tromøy, lovet posisjonen at kommuneøkonomi skulle være av høyeste prioritet. Selv om det aldri blir full fest i kommuneøkonomien, har de faktisk levert. Nå gjenstår det bare å se om man faktisk klarer å få sagt dette i klartekst før valget. For den sittende ordførerens del, får vi håpe det går bedre enn hva det gjør i resten av landet om dagen. At det går nedover med Arbeiderpartiet nasjonalt, er kanskje ikke så rart når språket som føres er rettet mot organisasjons­psykologer og andre som synes offentlige utviklingsprosesser er det mest spennende etter torsdagsbingoen. Vel er det mye god politisk håndverk i ryddige, faglige prosesser, men går det ikke an å snakke et språk arbeids­folk forstår? Hør på denne tilsynelatende helt ålreite setningen, ­kommunisert av kommunikasjonssjef Ingrid Langerud: «Vi tok opp igjen tradisjonen med husbesøk i 2003 under kommunevalget, og har hatt en stadig økning i denne formen for velgerkontakt siden da». Hva betyr «velger­kontakt»? Går det ikke an å si det litt enklere: «Siden valgkampen i 2003 har Arbeiderpartiet vært på stadig flere husbesøk».

En annen AP-politiker skrev et innlegg hvor samskaping stadig var fremme i lyset. For de uinnvidde: Å skape et eller annet sammen, eller «å skape sammen», hadde vært litt enklere for folk flest å fatte. Mitt siste stalltips før partilederne skal i ilden de siste dagene før valget: Tell hvor mange ganger statsministeren får stappet inn ordet «mangfold» og «løsninger» inn i sitatene sine. Skulle nesten tro det var en kommunikasjonsstrategi.

God helj! Husk å snakke et språk folk flest forstår. Det er til og med god business.

Back To Top