Prinsessen på erten
Prinsesse Märtha Louise er høysensitiv!
Det var det det var. Englene har fløyet sin vei.
Nå er det følelser i stedet.
Ekstreme følelser. Såpass ekstreme følelser at hun tar til tårene når hun har hatt det fint. Eller når hun blir overveldet. Og når hun møter mennesker som har det tøft. Er det virkelig sant?
Engler er ut
Nå har det altså blitt en hel bok ut av at prinsessen føler mye. «Født sensitiv». For et par uker siden kom hun til Grimstad kulturhus for å snakke om følelser og sånn. Det er for så vidt en menneskerett. Og sikkert lurt. Det som også er lurt, er at det blir et enda større marked for boksalget – de som tror mer på kroppen enn på engler. Men det hun ikke har tenkt på, er at det allerede er skrevet en bok om høysensitive prinsesser. Den heter «Prinsessen på erten», og er skrevet av H.C Andersen i 1835. Dette er kanskje oppfølgeren? I alle fall litt mer omfattende med sine 207 sider om både bruddet med Ari Behn og følelsen av å være utilstrekkelig i prinsesserollen.
Føler for mye
Uansett, prinsesse Märtha Louise forklarer hvordan hun føler alt med sin utrolig godt utviklede radar. Hun bryr seg for mye. Hun tar inn alt. Hun føler for mye. Tynnhudet, som det heter på norsk. Motsatsen av de mer tykkhudede personene som tåler det meste, og som gir ut bøker om å overleve ute i villmarken, og om hvordan det å miste beina har gjort dem sterkere.
Snart kommer kanskje også boka om de tørrhudede? De med høysensitiv hud. Som begynner å klø bare de kommer i nærheten av litt såpe med parfyme. Det er ikke lett det heller. Jeg dropper å brette det ut mellom to permer, men så er jeg ikke noen prinsesse heller, da.
Glem erten
Åpenhet er bra. Jo flere som deler de posttraumatiske opplevelsene av å gå rundt med en høysensitiv kropp, jo lettere blir det å leve med.
Det kan ikke være så lett å svinse rundt i prinsessekjolen med vond rygg etter å ha hatt en ert liggende nederst under tyve madrasser og tyve edderdunsdyner. Føler du det, så føler du det, men hadde prinsessen funnet en spennende bok å lese i, hadde hun nok glemt hele erten.
Med lupe
Jeg lurer litt på hvor nyttig det egentlig er å gå rundt å skulle føle på alt mulig hele tiden? Det blir jo ganske så slitsomt. For er det ikke sånn at du blir litt sykere av å tenke på at du er syk? Og blir du ikke egentlig litt mer sliten av å kjenne etter på kroppen om du er sliten?
Verdens beste metode for å takle ting, er jo å tenke på noe annet. Du hører på musikk når du jogger for å ikke tenke på melkesyren i beina. Du synger for små barn når de gråter, for at de skal tenke på noe annet. Avledningsmanøver er bra. Stirrer du lenge nok med lupe, kan du sikkert oppdage en hel del ved kroppen din.
Men ikke så mye annet.
